Mostadmark Jernverk regnes som det tredje mest bevaringsverdige i landet. Verket startet jern- og stålproduksjon i 1657, og smeltingen innstilte i 1872. Driften var inndelt i tre perioder med produksjon av blant annet krigsmateriell, ovner, diverse støpejern og ulike stålprodukter - blant annet spiker.
Modell av verket slik det så ut i 1856, bygget av Bjørn Høiby i målestokk 1:100
Masovnen, som ble bygd i 1657 i Verkets første periode 1653-1695, er i dag landets eldste bevarte masovnruin. Driften i denne perioden var basert på malm fra Mostadmarkområdet, blant annet Grønligruva. I andre periode, 1753-1818, ble en ny masovn konstruert i 1756 (høyde:14 alen, ca.8.8m) . Malmen ble i slutten av denne perioden blant annet hentet fra Smøla, Sunnmøre, Bispøyene utenfor Hitra og Rana. Verkets siste periode varte fra 1822-1880. Sagbruksdriften ved Verket styrket økonomien i alle tre periodene. I 1880 ble denne flyttet ned til Hommelvik.
I Malvik kommune ved utløpet av Foldsjøen i Mostadmark ligger dette tredje mest verneverdige jernverk i Norge, etter Næs og Feiring Jernverkene. Ut fra det vi vet fra skriftelig materiale var det fogden (1633-46) i Stjørdal Lauritz Bastiansen Stabel som første vurderte å anlegge ei smeltehytte ved utløpet av Foldsjøen. Naturgrunnlaget lå vel tilrette for et slikt foretak; skog for trekullproduksjon, vannenergi og malm lå i kort avstand fra verket. Stabel planla å bygge ei hytte for kobbersmelting. I 1653 solgte Stabel rettighetene til bergverksdrift til presten Bernt Brunsmann som begynte bygging av en masovn for jernsmelting. Jernmasovnen i Mostadmark kom i drift ved påsketider 1657.
Mostadmark jernverk var i drift i tre perioder fra 1653 til 1880. Mostadmark Jernverks Venner (MMJV) har siden 1985 arbeidet for å bevare restene etter jernverket, dokumentere jernverkets historie, samle gjenstander, restaurere bygninger og opparbeide området, samt kartlegge gruver, skjerp og husmannsplasser i nærområdet. Området omkring masovnene og anleggene disponeres av MMJV etter avtale med grunneier Meråker Bruk AS.
Masovnen, som ble bygd i 1655 i Verkets første periode 1653-1695, er i dag landets eldste bevarte masovnruin. Driften i denne perioden var basert på jernmalm fra Mostadmarkområdet, blant annet Nonshauggruva. I andre periode, 1753-1818, ble en ny masovn konstruert i 1756 (høyde:14 alen, ca.8.8m) . Malmen ble i slutten av denne perioden blant annet hentet fra Smøla, Sunnmøre, Bispøyene utenfor Hitra og Rana. Verkets siste periode varte fra 1822-1880. Sagbruksdriften ved Verket styrket økonomien i alle tre periodene. I 1880 ble denne flyttet ned til Hommelvik, men sagbruksvirksomhet var i drift på verksområdet fram til ca. 1925.

Her gir vi ordet til en av historielagets nestorer: Arne Espelund:


MOSTADMARK JERNVERK I ET PERSPEKTIV

Jernalderen i Norge tok til ca. 500 f.Kr. Fra en direkte prosess basert på myrmalm i små ovner drevet av bønder i korte perioder gikk vi ved overgangen til jernverk på 1600-tallet over til en to-trinns produksjon med store ovner, bruk av bergmalm og – for første trinn med smelting av jern – kontinuerlig drift. Alle oppgaver knyttet til jernverksdrift ble spesialiserte, fra malmbryting, kolbrenning til masmester med geseller (hjelpere). Men jernet som ble tappa fra masovnen var sprødt og måtte gjøres ”friskt” – ferskes ved en ganske tungvint etterbehandling i hammersmie. I hammersmia ble karboninnholdet i støpejernet senket fra rundt 4% ned til ca. 0.2% for smibart jern.

I den lange historien om produksjon av jern i plasserer Mostadmark Jernverk seg innenfor perioden 1622 – 1870 da det var 20 masovnverk i drift i Norge.
Nr Tidsperiode Teknologi Råstoff Produkt Smelte kg
 1  300 f.Kr.- 600 e.Kr.  Sjaktovn med slaggrop  Myrmalm  Fast jern  100 kg ??
 2  800 - 1300
 Sjaktovn med sidetapping
  av slagg
 Myrmalm
 ”Blåster-”og
 ”fellujern” (fast)
 10 kg
 3  1400 - 1800
 Steinmurt gropovn uten
   slaggavtapping
 Myrmalm  Fast jern  8 kg
 4  ca. 1500  Renneverk  Bergmalm  Fast jern  ??
 5  1622 - 1870  (MJV)  Masovnverk med fersking  Bergmalm
 Støpejern 
  Stangjern m.m
 Kontinuerlig
 6  1955 - 1989
 Elektro-råjernsovner med
   vindfersking
 Bergmalm  Valsede produkter  Kontinuerlig
Masovnen ble tatt i bruk i Sverige på 1300-tallet. Mest kjent er Lapphyttan i Vestmanland, der entusiaster i de siste åra har bygd opp ”Nya Lapphyttan” og forsøkt seg på smelting. Vi i Norge kom ikke etter med masovner før ca. 1622 ved Fossum og Bærums jernverk. Noen har hevdet at den svenske malmen var særlig god, men gruvene i Arendalsfeltet, som forsynte jernverk på Østlandet førte også en meget god malm. Så i et par hundre år i middelalderen er det grunn til å tro at vi i Norge kanskje valgte å få inntekt ved å selge fisk og tømmer, og heller kjøpe jern fra tallrike bergmannshytter i det indre Sverige. De svenske ”byarna” - landsbyer som vi mangler – hadde tilstrekkelig med mennesker til å bygge og drive små anlegg. Når jernverkene i Norge først kom i gang på 1600-tallet, var en viktig del av grunnlaget en ny, rik kjøpmannsstand, som hadde skaffet seg kapital ved handel med fisk og tømmer. Våre isfrie havner spilte nok en stor rolle for eksport av jernet, mens Østersjøen var islagt. Mens svenskene kan vise fram også små samvirketiltak i form av tidlige jernverk, så var alle våre bergverk en del av det kapitalistiske samfunnet som vokste fram.

I all produksjon er det krav til kvalitet og til utbytte. I den gamle jernvinnas små sjaktovner måtte en møte begge krav i samme prosess, eller i det minste i samme ovn. Med innføring av den indirekte prosessen med masovn og ferskingsherder sørget de for å utvinne alt jernet av sitt råstoff i første trinn mens det andre trinnet med oppvarming i ferskingsherder og smiing sørget for kvaliteten.

På modellen, vist som fargefoto i avisa 4. februar ser vi alle bygningene, mange med vassrenner og vasshjul. Materialstrømmen var for datidas forhold meget rasjonell. Først ble malmen grovknust i pukkhammeren til grov nøttestørrelse. Mye av malmen besto av magnetitt Fe3O4, som var tungt reduserbar. Ved røsting, som sto for brenning på et stort bål av ved, kunne magnetitt oksideres til Fe2O3, som var lettere reduserbar. Dessuten kunne en fjerne svovel, som ofte fulgte malmen i form av svovelkis. Røsta malm, trekol fra det store kolhuset og tilslag (kalkstein) ble kjørt til toppen av masovnen. Slagg ble tappet og kjørt på tippen mot elva mens råjernet ble støpt ut som kaker eller som ferdige ovnsdeler, formet i tørr sand på golvet foran masovnen. Dette området måtte være under tak.

Råjernskakene ble kjørt til hammersmia, varmet opp på nytt i en slags seng med hammerslagg for å sette i gang fersking, d.v.s. oksidasjon av karbon i råjernet til CO- gass. Når jernet var blitt smibart, ble det delt opp i mindre stykker og for eksempel overført til spikersmia, der det var en mindre hammer.

Det store problemet ved all jernframstilling er å få slaggen til å flyte. Å balansere innsatsen av malm – ofte fra ulike gruver – kalkstein og trekol krevde erfaring, sikkert etter mye mislykket smelting. I dag velges råstoff med omhu, det analyseres og det bli laget ”ferdigmat” for slike smelteovner i form av pellets. Masovnsslaggen er ofte blå- eller grønnfarget og med et glassaktig brudd, som sier at slaggen var silikarik og nesten jernfri. Fordi det kom malm fra mange ulike gruver er det ikke enkelt å vise sammenhengen mellom malm og slagg. Det er et godt utvalg av slagg på verkstomta i Mostadmark.


Mens bunnen av masovnen på verkstomta i Mostadmark står som et monument er restene av ”Stor-hammerhytta” langt mer beskjedne. Tydeligst er ”hjulstua” der vasshjulet sto. Øverst på verketsområdet leverte vasshjul kraft til blåsebelger og nederst, løfta vasshjulet en tung (90kg) hammer. Storhammeren ble løftet av "nokker" på en aksling som ble drevet av vasshjulet, og falt ned av seg sjøl og smidde det rødvarme jernet. Kakene av råjern ble lagt inn på herden (stor smiesse) sammen med hammerslagg (mest Fe3O4) i en trekolfyrt ovn, varmet til rødglød, tatt ut med store tenger og smidd (som ved knaing av en deig). Hele overflata måtte få kontakt med luft, slik at karbon i jernet kunne reagere med oksygen til CO gass. Dette ble gjentatt flere ganger. Arbeidet som smed ved stor-hammeren var sikkert den varmeste og mest støyende ved hele verket. Smedene var verkets viktigste arbeidere og hadde da også en egen hvilestue – "Labbet", som er det huset som idag kalles Labbistuggu. Navnet stammer fra latin; - labora = arbeid.

Det var mange ulike ferskingsmetoder, med navn som tysksmide, Franche-Comté, Vallon og Lancashiresmide. I et svensk verk blir det nevnt 6 timers behandling av jern i en tysksmide. Forbruket av trekol var meget høyt, omtrent like mye som gikk med i masovnen. Med Lancashiremetoden økte produksjonen, men Mostadmark jernverk fikk ikke del i denne utviklinga, som bare kom de større jernverka på Østlandet til nytte.

Mesteparten av det stålet vi kjøper i dag fra andre land er også et resultat av to trinns smelting. Men nå ferskes råjernet i trinn 2 med oksygen gass, et prinsipp som kan føres tilbake til Heny Bessemers oppfinnelse med bruk av luft i 1856. På under en halv time ferskes noen titalls tonn råjern uten bruk av tilleggsvarme, ut over det som oppstår ved oksidasjon av litt silisium, mangan og karbon i råjernet. De nærmeste jernverkene ligger i Oxelösund og Luleå i Sverige, vel verd besøk. Mens det ved vårt verk gikk med over 1 tonn trekol per tonn råjern går det i dag med under 500 kg.
Vi skal ikke glemme den direkte bruken av råjern som støpegods. Det var de nye vedovnene med deler støpt i ”åpen form” i sand på golvet like ved masovnen på 1600-tallet, som gjorde støpegods ettertrakta. Disse ovnene må ha ført med seg et langt bedre inneklima.

Også i dag brukes støpejern til ovner, men enda mer som motorblokker for biler og bremseklosser for togene våre.

Ved Mostadmark jernverk ble det ved sida av støpegods produsert grovere stålprodukter som ambolter, spiker, hjulaksler, stangjern o.s.v. På grunn av høyst fosfor-innhold i malmen som ble brukt, fikk man sannsynligvis et noe sprøtt stål, så produkter som kniver og ljåer ble det nok ikke produsert ved MJV.

For oss trøndere er jernhistorien ganske spesiell. Mostadmark jernverk har alle de trekkene som kjennetegner den industrien som var basert på vasskraft. Men også jernproduksjonen i eldre jernalder hadde preg av industri.
Ovn med samemotiv fra andre driftsperiode ved Mostadmark Jernverk - produsert i 1792.
Motivet er trolig skåret av den svenske belgmakeren Jöns Ljungberg.
Bildet viser Storhammeren på Nes Jernverk ved Kristiansand
En liknende hammer fantes også ved Mostadmark Jernverk
MOSTADMARK JERNVERK ( forkortes MJV ) 1653-1880
Her er noen "firmamerker" som Mostadmark Jernverk har brukt for å merke sine produkter og dokumenter
Mostadmark Jernverks
lakksegl ble brukt når
man skulle forsegle en
postsending el.l.
Klikk for en omvendt kronologisk stikkordliste for viktige hendelser under de tre driftsperiodene til MOSTADMARK JERNVERK